Mitt bibelbeltebidrag i kirkeyogadebatten
Noen av dere har kanskje fått med seg at Oslos nye biskop Sunniva Gylver er en litt annerledes biskop, og at hun holder yoga-gudstjeneste i kirkerommet, noe som har fått enkelte religiøse grupper til å bli skikkelig ufine.
Jeg sier meg enig med Gylver, det verste med yoga i kirken er reaksjonene til disse religiøse gruppene. De gir et inntrykk av det er slik kristne mennesker kan tillate seg å snakke til medmennesker og om medmennesker. Det er feil. Og jeg synes det må motsies.
Det er ikke greit for kristne, eller noen andre, å snakke slik om og til sine medmennesker. Uansett hvor uenig man måtte være.
Kajsa synes yoga gjør godt for kropp og sjel.
Jeg kjenner jeg blir både trist og litt oppgitt over hvor raskt noen kristne hiver seg rundt for å dømme alt som ser annerledes ut, men jeg mener å huske at Paulus skrev noe klokt om dette for ganske mange år siden. Ikke om yoga akkurat, men om hvordan vi som kristne skal forholde oss til andre menneskers tro, praksis og skikker.
I Romerbrevet kapittel 14 gir han oss noen viktige trosvettregler: Ikke døm hverandre for ytre praksiser. Noen spiser alt, andre holder seg unna visse ting. Noen holder enkelte dager som hellige, andre gjør ikke forskjell. La enhver være fullt overbevist i sitt eget sinn, sier Paulus (Rom 14,5). Og litt lenger ut: La oss heller dømme slik at vi ikke legger en snublestein i veien for hverandre (v.13).
Hovedpoengene hans? Guds rike består ikke i mat og drikke, men handler om å leve i rettferd, fred og glede i Den hellige ånd (v.17). Og: La enhver være fullt overbevist i sitt eget sinn. La oss ikke dømme hverandre for ytre praksis. Det slår meg at dette gjelder like mye for yogamatter som for matfat.
Ja, yoga har røtter i en annen kultur. Akkurat som biler, antibiotika, urtemedisin, musikkformer, matretter og kunst har det. Paulus skriver ikke om yoga, men han skriver om hvordan vi forholder oss til alt som ikke står spesifikt nevnt i loven.
I 1. Korinterbrev kapittel 6 minner Paulus oss om at kroppen er et tempel for Den hellige ånd. Vi skal bruke kroppen med verdighet og respekt. Ikke alt som er lov, er godt for meg. Ikke alt bygger opp (1 Kor 6,12). Og i kapittel 10, om “Samvittighet og frihet”, får vi igjen samme livsnære visdom:
Alt er tillatt – men ikke alt gagner. Alt er tillatt – men ikke alt bygger opp (1 Kor 10,23). Så legger han til: Søk ikke det som gagner dere selv, men det som gagner andre (v.24).
Jeg kan ikke se at Paulus ber oss være livredde for andre kulturer, treningsformer eller matretter. Jeg kan heller ikke se at Bibelen ber oss demonisere andre mennesker eller mistenkeliggjøre deres tro og praksis. Det står i alle fall ingenting om at man kan samle seg til en lynsjemobb og hetse alle man er uenig med. Selv om Jesus ser ut til å kunne finne på å tilgi til og med korsfestelse.
Det som virkelig burde skremme kristne er ikke folk som ber og tøyer ut på en matte i et kirkerom, mens det spilles salmer på orgel i bakgrunnen. Det som burde uroe aller mest, er hvordan det snakkes om og til medmennesker. Hvordan det dømmes og fordømmes. Hvordan noen stiller seg over andre som om de eier fasiten på Gud.
I Bergprekenen sier Jesus tydelig fra: “Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! Etter dommen dere dømmer med, skal dere selv få dom, og i samme mål som dere selv måler opp med, skal det også måles opp til dere.” (Matt 7,1-2)
Jeg ville i alle fall tenkt meg litt om før jeg beskylder en åpen, omsorgsfull og inkluderende biskop i Den norske kirke for å være en av Satans medarbeidere — men hvem er jeg til å dømme?
Argumentet om at det ikke står noe om yoga i Bibelen, og at det dermed er å regne for tilnærmet “dødssynd”, er også litt tynt. Nei, det står ingenting om yoga i Bibelen. Det gjør det forresten ikke om biler, fly, internett, kjøleskap, oppvaskmiddel, styrketrening, VM på ski eller antibiotika heller.
Det står derimot mye mer om å bære hverandres byrder, vise gjestfrihet, ikke dømme andre for hardt og for fort, og kanskje litt fritt etter, så oppmuntres det til å vokte og rense sitt eget hjerte mer enn å rense ut naboens treningsvaner.
Alt er tillatt, men ikke alt gagner, sier Paulus i 1. Korinterbrev 10. Det er en påminnelse om å vise klokskap — ikke en oppmuntring til frykt og fordømmelse.
Paulus gir oss til og med noen hint om hvordan vi kan vurdere det vi gjør, sier og tenker:
Bygger dette opp?
Ærer dette Gud?
Gjør dette meg godt?
Skader det andre?
Kan jeg gjøre dette i tro og takknemlighet?
Og så kanskje det viktigste av alt:
La oss kristne ikke være kjent som de som dømmer og frykter alt som er annerledes. La oss heller være kjent som de som elsker.
“Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.” (Joh 13,34-35)
Det er tross alt kjærligheten som er oppfyllelsen av loven.
“Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.”
